I sin bok ”Kampen om anerkjennelse” (2008) gir Axel Honneth en beskrivelse av både en kamp for individets selvutvikling og en kamp for kollektive rettigheter. Jeg oppfatter at kjernen i hans bok er hans ”anerkjennelsesteori” hvor han vektlegger Hegel`s tredeling av respekt og krenkelser. Han mener at i følgende tre anerkjennelsesforhold: ”kjærlighet”, ”rett” og ”sedelighet”, er det viktig for utviklingen av en positiv selvforståelse at vi som mennesker i intersubjektive relasjoner mottar anerkjennelse. I det første anerkjennelsesforhold legger han vekt på nærhet og fellesskap, som spesielt inneholder ubetinget kjærlighet fra omsorgspersoner, er svært viktig da den anerkjenner oss for den vi er, eks. vennskap, kjærlighetsforhold og mor - barn forhold. I det andre anerkjennelsesforhold belyser han verdien i det å få delta i og være medlem av samfunnet, og få gradvis større rettigheter og plikter i det samfunnet vi er en del av. Denne delen bygger på Hegel`s rettslære, anerkjente juridiske rettigheter som er like for alle. Han vektlegger som viktig at vi er integrert i et legalt fellesskap, som anerkjenner oss som individer, med like rettigheter som andre.
I det anerkjennelsesforhold setter han fokus på betydningen av at det enkelte menneske kjenner seg som en betydningsfull bidragsyter til fellesskapet, som han kaller sosial verdsettelse. At individets evner og innsats blir anerkjent som mer eller mindre betydningsfullt for fellesskapet.
Honneth (2008) mener at anerkjennelse er det som skal stabilisere samfunnet, og at vi har et rettferdig samfunn om de ovennevnte tre formene for anerkjennelse innfris. Han mener at vi har ikke et fullkommet samfunn om vi bare legger vekt på kjærlighet eller rettigheter, men vi trenger i tillegg verdifellesskap, solidaritet og kultur. Hans tenkning legger vekt på gjensidig anerkjennelse som menneskets grunnleggende behov og forutsetning for utvikling av identitet. Han mener at om den faller bort vil mennesket reagere med følelsen av skam, krenkelse og sosial konflikt. Det han også kaller ringakt dvs. ydmykelse, usynliggjøring og hån som et motstykke til anerkjennelse.
Honneth (2008) beskriver tre ulike former for krenkelse eller ringakt. Den første er ”kroppslige krenkelse” hvor han nevner overgrep som ydmykelse, fysiske og seksuelle overgrep. Disse overgrepene oppleves som manglende anerkjennelse og kan forårsake skade på ens grunnleggende selvtillit og fysisk integritet, dette pga at kjærligheten kontinuitet blir brutt. I den andre formen for krenkelse/ringakt vektlegger han ”nektelse av rettigheter”, eks ekskludering pga kjønn, alder, kultur og sosiale forhold hvor en blir fratatt rettigheter og skjøvet ut av samfunnet. I den tredje formen krenkelse/ringakt nevner han ”nedverdigelse”. Han mener her at den enkelte blir fratatt status som betydningsfull for andre pga ulike former for stigmatisering som eks uakseptable levemåter som gir lav status, noe som igjen bryter ned individets selvfølelse da vedkommende ikke føler seg vedsatt som hun/han er. Den enkelte kan da oppleve sinne, skam og indignasjon.
Mange incestofre bærer på en ”skjult byrde” på følgende måte. Siden ”byrden er skjult” tar jeg utgangspunkt i at overgrepene ikke er kjent for andre enn den utsatte og den som har utøvet overgrepene. ”Byrden” er den belastningen den utsatte blir påført og som vedkommende må bære på, som en følge av de overgrepene som skjer eller har skjedd.
De fleste incestovergrep starter ved at barnet blir lokket inn i en seksuell lek, eller en leggesituasjon hvor eks mor/far leser eventyr for barnet. Jeg vil belyse et slikt overgrep via en liten jente som jeg vil kalle Beate. Hun og pappaen hennes satt en kveld i Beates seng og pappaen leste eventyr. Samtidig som han leste eventyret førte han sin hånd under dyna og befølte Beate på kjønnsorganet. Pappaen snakket ikke med Beate om det som skjedde under dyna, han leste bare eventyret. Hun ble redd, men klarte ikke å si noe til han, da ordene hennes stoppet i halsen. Hun puttet tommelen i munnen og bet så hardt at hun merket ikke noe annet enn smerten i tommelen. Det er ingen sammenheng mellom overgrepet som skjer og kommunikasjonen mellom barnet og overgriper. Det er nettopp det som gjør det så forvirrende for barnet. De fleste barn våger ikke å fortelle om disse overgrepene, de blir holdt som en vanskelig hemmelighet i mange år.
Furniss (1991) kaller dette for ”syndrom of secrecy”. Furniss beskriver seksuelle overgrep til forskjell fra andre overgrep at de blir hemmeligholdt i en relasjon. Det sentrale blir her hvordan sinnet og det mentale skal håndtere en hendelse som er underlig og gjennomgripende, men som det ikke er språk for og plass for i rommet. Det blir "nesten" ikke er ekte fordi det er låst i en verden som ikke kan deles. Vi kan også kalle dette en ordløs virkelighet.
For å takle det enorme sviket og overgrepet Beate opplevde med sin pappa gjorde hun som så mange andre barn gjør eller har gjort. Hun omskrev sin psykiske smerte (sviket) til en fysisk smerte (hun bet seg i tommelen). Da Beates pappa var ferdig å lese sa han god natt og gikk ut av rommet. Beate satt igjen med et enormt svik som ble for sterkt for henne å ta inn over seg. Hun tok da frem to bamser og lot den ene bamsen fortelle den andre bamsen hva bamsen hadde opplevd. På denne måten projiserte Beate sin egen opplevelse over på bamsen, og hun omskrev da sin egen virkelighet.
Av andre overlevelsesstrategier vil jeg nevne fortregning og dissosiasjon. Fortrengning kan kort forklares som at barnet glemmer bort overgrep som pågår. Søftestad (2008) sier at barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep ”glemmer” mer eller mindre bevisst overgrepene. Dissosiasjon kan betegnes som en fluktmekanisme eller et forsvar som skjermer den utsatte å ta inn over seg overgrep som pågår, eller har pågått. Breidevik (2003) sier at barn som opplever gjentatte overgrep kan dissosiere for å holde ut overgrepene, dvs. at de går inn i en dissosiert bevissthetstilstand. Hun mener at barnet i en slik tilstand spalter vekk sanser, følelser og tanker fra selve overgrepet.
De fleste barn som opplever incestovergrep i eget hjem må forholde seg til en virkelighet som består av incestovergrep som pågår over flere år, og som fører til barnet må mestre en hverdag med daglig relasjon til overgriper og en voksende angst for neste overgrep. For å takle denne virkeligheten, som barnet i tillegg må holde hemmelig, er det mange barn som tilpasser seg sin livssituasjon. Søftestad (2008) beskriver dette fenomenet, hvor hun henviser til Roland Summit som i 1983 utga en artikkel om dette fenomenet som han kaller ”tilpassningssyndromet” hos seksuelt misbrukte. Han inndeler syndromet i fem forskjellige kategorier, hvor fem aspekter ved den hemmelige relasjonen beskrives:
1 ”hemmeligholdelse”, 2 ”hjelpeløshet”, 3 ”tvang og tilpassning”, 4 ”forsinkede, motstridende og ikke overbevisende avsløringer”, og 5 ”tilbaketrekning”. Barnet begynner over tid psykologisk å tilpasse seg sin ulevelige livssituasjon (punkt 1-3), og misbruket blir totalt usynlig for omgivelsene. Tilpassningsprosessen fører til at overgrepene blir tilsynelatende en normal opplevelse for barnet, da barnets fysiske og psykiske integritet er truet. Summits mener at denne prosessen kan igjen få store konsekvenser for avdekkingen av overgrep.
Tilpasningsprosessen fører i mange tilfeller til at barnet får store problemer med å oppfatte overgrepene både som en psykologisk virkelighet og som eksterne faktiske hendelser (punkt 4). Dette kan igjen føre til at omgivelsene ikke oppdager at barnet blir misbrukt, og den eneste muligheten barnet har er tilbaketrekning og en videre tilpasning av situasjonen (punkt 5) (Søftestad 2008).
Det er ikke alle incestutsatte barn/unge som mestrer å tilpasse seg overgrepene og sin vanskelige livssituasjon slik det er beskrevet her. Byrden de bærer, som kan kjennes som en brennende klump i magen, er vond og nesten uutholdelig å leve med. Det å vokse opp i en virkelighet som består av incestovergrep kan få store konsekvenser for den enkelte. Disse konsekvensene, som Honneth (2008) kaller for ”ringakt” vil variere fra barn/ungdom til barn/ungdom ut i fra flere forhold. De viktigste forholdene er:
Alder ved første overgrep og hvor mange år overgrepene varer: Statistikk fra Incestsenteret i Vestfold (2008) viser at de fleste overgrep starter når barnet er 5-6 år og varer i snitt på 5,6 år. Dvs. at barnet blir utsatt for overgrep i en viktig fase i livet når det gjelder dannelse av personlighet.
Hvem er overgriper: Er overgriper en omsorgsperson eks en mor eller far, bor barnet sammen med overgriper og må konstant leve i frykt for neste overgrep. Honneth (2008) mener i sin anerkjennelsesteori at det er viktig at barnet mottar ubetinget kjærlighet av sine nærmeste, spesielt sine omsorgspersoner, da den vil anerkjenne barnet for den det er.
Barnets egen psykiske styrke: Alle barn er forskjellige og mestrer på hver sin måte livet på godt og vondt. Når barnet tar i bruk forskjellige overlevelsesstrategier er det barnets måte å beskytte seg selv på, og i hvilken grad det mestrer det kommer an på den enkeltes psykiske styrke.
De fleste barn og unge som utsettes for incest vil vise tegn på at noe ikke er som det skal være. De minste barna, under skolealder har større problemer med å holde på en hemmelighet, da de ikke forstår at de ikke skal avsløre overgrepene. De kan via tegninger, lek, samspill med andre og språk vise direkte hva de har vært utsatt for. I tillegg kan de vise sin mistillit ved å trekke seg bort i lek hvor nær fysisk kontakt innegår.
Når barna har begynt på skolen, åpner en ny verden seg for dem på godt og vondt. De utvikles kognitivt og forstår mer av det som skjer av smertefulle overgrep. De utvider sin omgangskrets, blir med de nye vennene hjem og det de oppdager da er at overgrep ikke skjer hos vennene. Fra denne stund kan mange utsatte barn begynne å føle seg annerledes enn andre barn. De bærer på en hemmelighet som ingen må få vite om. De mest utbredte symptomer kan være angst, konsentrasjonsproblemer, lavt selvbilde/selvfølelse, isolasjon, utagerende, skam og skyldfølelse, somatiske smertetilstander.
Den vanskeligste tiden for incestutsatte er nok ungdomstiden. Da er de i en fase i livet hvor de har kommet i puberteten, jevnaldergruppen begynner å bli forelsket og opptatt av seksualitet. Nå begynner mange incestutsatte å føle seg annerledes enn vennene, da mange har hatt en ufrivillig voksenseksualitet i flere år. I tillegg er de i en alder hvor personlighetsutviklingen er viktig for dannelsen av identitet med jevnaldergruppen. Stigmatisering er utbredt hos mange av disse ungdommene. Det føler at det er noe i veien med seg, de fleste utvikler et negativt selvbilde, ofte ledsaget av selvforakt og selvdestruktivitet, skam- og skyldfølelse. Selvdestruksjon som kutting div steder på kroppen er meget utbredt, da de forsøker å forflytte psykisk smerte til fysisk smerte, noe mange også gjorde når de var små da de beit seg i tommelen under overgrepene. Mange føler seg skitne og ekkel pga overgrepene og de trekker seg ofte bort fra vennene, da de ikke lengre føler seg likesinnede med disse. Andre igjen kan bli seksuelt utfordrende, da kanskje den eneste måten de har erfaring på er å få anerkjennelse ved å gi seksuelle tjenester. Enkelte søker mot andre ungdomsmiljø som de føler seg likesinnede med. Dessverre er dette for noen ungdommer, som har kommet på skråplanet, veien til rusproblematikk og prostitusjon.
Skammens lunefulle konsekvenser kan bli store for enkelte. Skårderud (2001) beskriver at skam er knyttet til det vi opplever at vi er, og at skammen forstyrrer reguleringen av vår selvfølelse. Den dypeste form for skamopplevelse er å tilby sin kjærlighet, men bli avvist. Han mener at dyp skam er smerten ved å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket, og dette kan gjøre den enkelte mer utsatt for psykiske lidelser og lengsel etter å bli borte. Han mener at det eneste verre en skam er skamløshet, og der hvor skamløsheten rår, finnes alltid dyp skam.
”Kampen om anerkjennelse” vil være avgjørende i forhold hvordan om den ”skjulte byrde” kan bekjempes. Etter min oppfattelse vil ”kampen om anerkjennelse” fjerne ”den skjulte byrde”.
For å fjerne den ”skjulte byrde” er det viktig at incestutsatte oppnår anerkjennelse, og at en kan redusere antall barn/unge som blir utsatt for incestovergrep. Jeg vil ta utgangspunkt i Honneth (2008) tanker om ”kampen om anerkjennelse”, og belyse viktige sider ved det at incestutsatte kan oppnå anerkjennelse. Kjernen i hans ”anerkjennelsesteori” vektlegger han Hegel`s tredeling av respekt og krenkelser. Han mener at i følgende tre anerkjennelsesforhold: ”kjærlighet”, ”rett” og ”sedelighet”, er det viktig for utviklingen av en positiv selvforståelse at vi som mennesker i intersubjektive relasjoner mottar anerkjennelse.
I den første av de ovennevnte tre anerkjennelsesforhold legger han vekt på nærhet og fellesskap, som spesielt inneholder ubetinget kjærlighet fra omsorgspersoner, er svært viktig da den anerkjenner oss for den vi er, eks. vennskap, kjærlighetsforhold og mor - barn forhold.
Jeg vil stoppe opp her å se på dette i forhold til det å bli utsatt for incest. For at vi skal klare å bekjempe den ”skjulte byrde” i forhold til det å bli utsatt for incest er det avgjørende at vi klarer å bekjempe incest problematikken, slik at nye barn ikke blir utsatt for slike overgrep. I dette arbeidet må en starte med å kartlegge hva er årsaken til at enkelte utvikler seg til å bli en overgriper? En må videre se på hva skal til for å hindre at nye personer utvikler seg til å bli en overgriper?
En må videre studere hvordan en kan få til en holdningsendring hos hele befolkningen som går ut på at barn og unge skal ikke utsettes for incest. Her blir opplysningsarbeid viktig.
Jeg mener at det viktigste arbeidet som kan settes i gang er obligatorisk undervisning om incest, seksuelle overgrep og annen type familie vold for alle barn og unge, foreldre, elever på videregående - og høyskoleutdanningen og alle ansatte innen det offentlige hjelpeapparatet i hele Norge. Denne delen er gjennomførbar og kanskje det viktigste arbeidet som kan settes i gang når det gjelder kampen for å bekjempe incest overgrep mot barn, og få til en holdningsendring som går ut på at barn og unge skal ikke utsettes for slike overgrep.
Et annet viktig arbeid som er gjennomførbar er opplysningsvirksomhet innen incest- og seksuelle overgrep rettet mot allmennheten, via utstrakt kursvirksomhet og bruk av media og andre teknologiske hjelpemidler. Når en får til en slik omfattende undervisning / opplysningsvirksomhet som her er skissert vil en samtidig få redusert den kulturelle tabuen som Søftestad (2008) belyser når hun sier at overgrep mot barn er underlagt et kulturelt tabu. Tabu blir definert som et kulturelt fenomen, som betyr at det er et sosialt forbud mot å synliggjøre. Tabu mot incest kan føre til at overgrep som skjer ikke blir pratet om verken av barnet som opplever det eller gjerningsmannen som utfører overgrepene.
Tabuiseringen kan i tillegg føre til at både offentlig ansatte og privatpersoner ikke tror at overgrep mot barn skjer.
En annen viktig side ved det å bekjempe den ”skjulte byrde” er utbygging av et offentlig hjelpeapparat som kan gi god og adekvat hjelp til alle som har vært utsatt for incestovergrep. Her blir det viktig å studere hvordan kan en få til et hjelpeapparat som bygger på etiske retningslinjer som fremmer anerkjennelse som det etiske grunnlag for ”god hjelp”.
Etter min mening er det viktig å se på hjelperollen, og da er det naturlig å studere: hva er viktig i møte med incestutsatte. Pettersen (2009) mener i denne sammenheng at anerkjennelse som det etiske grunnlaget for ”god hjelp” er viktig. I tillegg kan her nevnes at det er viktig å møte klienten der den enkelte er og at klienten blir gjenkjent som den personen vedkommende selv mener han/hun er.
Min konklusjon er at det å ha blitt utsatt for incest kan føre til en tapt barndom og svært alvorlige skadevirkninger for mange.
”Kampen om anerkjennelse” vil være avgjørende i forhold hvordan den ”skjulte byrde” kan bekjempes. Etter min oppfattelse vil ”kampen om anerkjennelse” bekjempe ”den skjulte byrde”.
Skal en bekjempe den ”skjulte byrde” må incestproblematikken belyses fra mange sider og temaet må behandles på høyeste nivå, dvs. Stortinget. En må få en lovpålagt undervisning innen forebyggende arbeid for alle barn og unge i Norge. I tillegg må en ha en felles innsats på nasjonalt nivå, når det gjelder opplysningsvirksomhet for allmennheten og det offentlige hjelpeapparat innen denne problematikken.
Målet må være å få til en holdningsendring, blant hele befolkningen i alle aldre at barn og unge skal ikke bli utsatt for incest og seksuelle overgrep. I tillegg må en utvikle et hjelpeapparat som ivaretar Honneths anerkjennelsesteori.
